Utredning ved livmorhalskreft

Ved utredning av livmorhalskreft må pasienten gjennomgå blant annet klinisk undersøkelse, bildediagnostiske undersøkelser, blodprøver og celle- og/eller vevsprøvetaking. Hensikten med de ulike undersøkelsene er å identifisere svulsten og kartlegge utbredelse og eventuell spredning av svulsten, samt svulstens celletype, for å kunne bestemme videre behandling.

Undersøkelser

  • Blodprøver med HPV-test. Ved usikre cytologiske funn kan en HPV-test hjelpe med til å identifisere kvinner som skal vurderes med kolposkopi og vevsprøvetaking. 
  • Gynekologisk undersøkelse bør gjøres i full narkose med inspeksjon av skjede og livmorhals. Blære og endetarm kjennes på for å vurdere innvekst i parametriene.
  • Ultralydveiledet celleprøve (finnålsaspirasjon) tas fra mistenkelige lymfeknuter.
  • Ultralyd av lever, eventuelt med vevsprøvetaking, gjøres ved mulig sykdom. Full leverundersøkelse er ikke rutine, men aktuelt ved mistenkelige funn. 
  • Undersøkelse av urinblære med cystoskopi gjøres bare hvis MR eller klinikk gir mistanke om infiltrasjon av blære med spredning til blæreslimhinne.
  • Undersøkelse av endetarm med rektoskopi gjøres bare hvis MR eller klinikk gir mistanke om infiltrasjon av endetarm og endetarmslimhinne.
  • Fjerning av vevsbit fra livmorhals (konisering) gjøres som en del av utredningen når vevsprøver viser mikroinvasjon og det ikke er synlig kreft.

Bildediagnostikk

  • Røntgen/CT toraks.
  • MR av bekken og lymfeknuter i bakre bukvegg. Formålet er å kartlegge svulstens utbredelse samt eventuell spredning til lymfeknuter i bekken og langs hovedpulsåren.
  • CT buk og bekken.
  • PET-CT kan også være til god hjelp. 
  • Ultralyd, kan ikke erstatte MR eller CT.

Celle- og vevsprøver

Ved gynekologisk undersøkelse tas vevprøve fra svulsten med beskrivelse og målsetting av svulst, bedømmelse og beskrivelse av innvekst i parametriene, samt eventuell innvekst i blære eller endetarm. Ved mistenkelige svulstforandringer i nedre del av skjeden skal det tas vevsprøve. Utskrapning av livmorslimhinnen (fraksjonert abrasio) skal ikke gjøres rutinemessig, bare der vevsprøve, klinikk og MR gir vesentlig mistanke om utgangspunkt i livmorslimhinnen.

Celleprøve (finnålsaspirasjon) tas for å bekrefte spredningssvulst, der bildediagnostikk gir mistanke om spredning. Dette er spesielt viktig ved mistenkelige lymfeknuter i bekkenet eller langs store blodkar i bakre bukvegg, samt ved tegn på fjernspredning, da dette har betydning for valg av behandling. 

Analyse av celle- og vevsprøver

Celle- og vevsprøver sendes til cytologisk/histologisk analyse. Analysene kan være avgjørende for hvilken behandling pasienten får.

Livmorhalskreft starter vanligvis i plateepitel eller sylinderepitel, altså slimhinnens overflatelag.

Karsinomer (kreftsvulster) starter ofte med forstadier, såkalt intraepiteliale neoplasier (CIN) grad 1,2 eller 3.

Plateepitelkarsinom utgjør cirka 85%, adenokarsinomer cirka 10% og øvrige typer cirka 5 % av all kreft i livmorhals. 

Bildeeksempler

Utredning ved tilbakefall

Utredningen skal først og fremst bekrefte eller avkrefte mistanke om tilbakefall med tilstrekkelig sikkerhet. Dernest må utredningen gi best mulig kartlegging av utbredelsen av tilbakefall og spredning i tidligere strålebehandlede og ikke-strålebehandlede områder. Tilbakefall skal så langt det er mulig bekreftes ved analyse av vevsprøve og/eller celleprøve. Før behandling av tilbakefall starter skal bekken, området langs hovedpulsåren og lunge være utredet. Nyrefunksjon og avløpsforhold fra nyrene skal være kartlagt.

Det gjøres:

Andre aktuelle undersøkelser kan være:

MR er bedre enn CT til å skille tilbakefall av svulst og fibrose på grunn av strålebehandling. Også ved utredning av skjelettsmerter er MR å foretrekke. Planlegges det helbredende kirurgi for tilbakefall i bekkenet, må samtidig utelukke spredning til andre regioner med størst mulig sikkerhet. De viktigste lokalisasjoner er spredningssvulster i lymfeknuter i bakre bukvegg, lever og lunger.