Strålebehandling ved prostatakreft

Strålebehandling er en effektiv behandlingsform mot kreft som brukes både for å helbrede sykdom og lindre symptomer. Strålebehandling kan benyttes alene eller i kombinasjon med andre behandlingsformer, som kirurgi, hormon- og cellegiftbehandling.

Ved strålebehandling brukes ioniserende stråling. Ioniserende stråling igangsetter prosesser i kroppen som fører til at kreftcellene dør. Normale celler har større toleranse for stråling enn kreftceller, og har dermed bedre evne til å reparere de skadene som stråling medfører. Strålebehandling utnytter med andre ord en svakhet i kreftcellene som gjør at disse selektivt dør. Ved å dele opp den totale stråledosen i små daglige doser forsterkes denne effekten og gir normalt vev tid til reparasjon mellom hver behandling.

Prostatakreft er ikke spesielt strålefølsom. Det er et problem å komme opp i ønskelig høye stråledoser på grunn av bivirkninger. Moderne strålebehandling har imidlertid gjort det mulig å øke stråledosene mot selve prostata vesentlig.

Strålebehandling med helbredende målsetting kan gis som:

• Tradisjonell utvendig (ekstern) strålebehandling
• Innvendig strålebehandling (brakybehandling)
• Innvendig strålebehandling kombinert med utvendig strålebehandling

Strålebehandling kan være aktuelt som alternativ til kirurgi ved begrenset sykdom i prostatakjertelen (T ≤ 2). Strålebehandling med helbredende målsetting kan imidlertid også være aktuelt, eventuelt kombinert med hormonbehandling, når kreften har vokst gjennom prostatakapselen (T3-sykdom).

Utvendig strålebehandling

Utvendig strålebehandling med helbredende målsetning gis over 7–8 uker, med 5 behandlinger i uken.

I noen tilfeller kan det også være aktuelt å gi supplerende utvendig strålebehandling etter at prostatakjertelen er fjernet. Det kan være ved tilbakefall etter kirurgi, og som lindrende behandling for å redusere smerter og minske svulsten.

Innvendig strålebehandling

Innvendig strålebehandling (brakybehandling) er en strålemetode hvor strålekilden anbringes i organet som skal behandles/svulsten. Strålekilden avgir stråling med høy dose, men kort rekkevidde. Dette gjør det mulig å gi en høy stråledose i svulsten og organet, og begrense stråleskader i naboorganer.

Innvendig strålebehandling ved prostatakreft kan gis på to måter. Begge utføres ved at strålekilden føres inn i prostatakjertelen transperinealt, veiledet med ultralyd fra endetarmen.

Med den ene metoden implanteres radioaktive gullkorn permanent i prostata. De radioaktive kildene avgir ved denne metoden stråledosen over lang tid (lavdose). Med den andre metoden brukes såkalt "afterloading-teknikk" hvor strålekilden føres inn i prostata via hule nåler. Bestrålingen gjennomføres over noen minutter før strålekilden trekkes ut igjen (høydose).

Strålebehandling kombinert med hormonbehandling

Det gjennomføres ofte hormonbehandling i 6 måneder i forkant av strålebehandlingen for å minske svulststørrelsen. Studier taler også for at hormonbehandling før og under strålebehandling øker kreftcellenes strålefølsomhet.

Mulig behandling ved tilbakefall etter kirurgisk fjerning av prostata

Ved PSA-stigning etter at prostata er fjernet (PSA registrerbart i blodet) må spredning vurderes. Hvis ingen spredningssvulster påvises, og ved ugunstig histologi (spredning/pT3, eller der det ved histologisk analyse av operasjonspreparatet ses en ikke-svulstfri kant til friskt vev), er det riktig å overveie lindrende strålebehandling mot området av fjernet prostatakjertel.

Lokalt tilbakefall etter strålebehandling

Hos pasienter som har gjennomgått strålebehandling vil PSA synke til laveste verdi i løpet av 6 til 12 måneder. Verdien bør falle til <1 ng/ml. Stiger PSA ved 3 påfølgende kontroller med 1 måneds intervall oppfattes sykdommen som aktiv (PSA-tilbakefall). Hvis man fortsatt kan påvise kreft ved vevsprøve, diskuteres det internasjonalt om man har ytterligere behandlingstilbud med helbredende mål. Pasientene tåler ikke ytterligere strålebehandling.

Ved lokalt tilbakefall etter primær strålebehandling er behandlingsmulighetene med helbredende siktemål så usikre og bivirkningene så tunge at behandling av denne pasientgruppen bør foregå i protokollerte prosjekter.