Medisinsk behandling ved prostatakreft

Flere ulike typer medikamentell behandling kan inngå i behandling av prostatakreft i ulike stadier.

• Hormonbehandling
• Medikamenter som motvirker mannlige kjønnshormoner (antiandrogener)
• Kjemisk kastrasjon med LHRH-analoger
• Cellegiftbehandling
• Bisfosfonater

Hormonbehandling

Hormonbehandling kan ikke helbrede prostatakreft, men stoppe veksthastigheten og redusere svulstens størrelse. Denne form for behandling brukes ofte ved langtkommen prostatakreft, enten når sykdommen har vokst utenfor prostatakjertelen eller ved spredning til andre organer.

Hormonbehandling kan gi økt livskvalitet og lindre symtomer. Behandlingen kan også gi bivirkninger som reduserer livskvaliteten for noen pasienter. Derfor blir det en vanskelig balansegang med hensyn til hva man velger. Bivirkninger av behandlingen kan være hetetokter, nedsatt seksuallyst med påfølgende ereksjonsproblemer, tretthet, muskelsvakhet, leddsmerter, benskjørhet, depresjoner og humørsvingninger. Bivirkningene skyldes at man får testosteronmangel.

Stans av testosteronproduksjonen (kastrasjon) kan gjøres ved:

• kirurgisk fjerning av begge testikler (øyeblikkelig stans av produksjon av testosteron)
• kjemisk kastrasjon ved tilførsel av LHRH-analoger 
• kombinasjon av LHRH-analoger og antiandrogener (total androgen blokade)

Valg av behandling vurderes ut fra bivirkninger og pasientens eget ønske.

Antiandrogen behandling

Behandling med medikamenter som motvirker mannlige kjønnshormoner (antiandrogener) er ikke kastrasjonsbehandling. Antiandrogener blokkerer for testosteron slik at det ikke stimulerer prostatacellene. Testosteronproduksjonen opprettholdes, og pasienten slipper bivirkningene av kastrasjon (muskelsvekkelse, benskjørhet, tretthet og nedsatt seksuallyst).

Det er i hovedsak to typer antiandrogener som brukes i behandlingen av prostatakreft i dag, enten steroide antiandrogener eller ikke-steroide antiandrogener. Ikke-steroide antiandrogener senker ikke testosteronnivået i blodet. Steroidalt antiandrogen senker testosteronnivået, og potens og libido blir i større grad redusert.

LHRH-behandling

Kjemisk kastrasjon med LHRH-analoger fører til en forbigående stigning av testosteron i blodet som kan risikere en forbigående forverring av sykdommen de første 2–3 ukene. LHRH-behandlingen må derfor alltid kombineres med antiandrogener den første måneden. Fordelen med LHRH er først og fremst at ved avsluttet behandling innen 1–2 år, vil testiklene gjennoppta testosteronproduksjonen.

Kirurgisk og kjemisk kastrasjon har likeverdig virkning på sykdommen, og samme bivirkningsprofil. Bivirkningene ved kastrasjonsbehandling kan være forskjellig. For unge menn er innvirkning på seksualfunksjonen mest skremmende. De fleste mister interessen for seksuell aktivitet etter en tid. Mangel på testosteron kan gi bivirkninger som muskelsvinn, initiativmangel og utvikling av benskjørhet som kan føre til invaliditet i løpet av noen år. Pasienten må få medisiner som forebygger benskjørhet og oppmuntres til fysisk aktivitet.

Cellegiftbehandling

Docetaxel gir forlenget overlevelse ved hormonrefraktær, metastaserende sykdom. Effekten synes å være best der docetaxel gis 1 gang hver 3. uke. Bivirkningene kan imidlertid være mindre uttalte ved ukentlig dosering. Dette bør vurderes dersom det er aktuelt å behandle pasienter i aldersgruppen 75–80 år.

Bisfosfonater

Zoledronsyre, et annengenerasjons bisfosfonat, har dokumentert effekt på smerte og på skjelettrelaterte hendelser ved hormonrefraktær sykdom. Behandlingen gis intravenøst hver 4. uke og kombineres med tilskudd av kalsium og vitamin D.

Blant bivirkningene er risiko for allergisk reaksjon, feber, hudutslett og ødeleggelse av benvev i kjeven.