Flere ulike typer medikamentell behandling kan inngå i behandling av prostatakreft i ulike stadier.
- Hormonbehandling
- Medikamenter som motvirker mannlige kjønnshormoner (antiandrogener)
- Kjemisk kastrasjon med LHRH-analoger
- Cellegiftbehandling
- Bisfosfonater
Hormonbehandling
Hormonbehandling kan alene ikke helbrede prostatakreft, men kan stoppe veksthastigheten og redusere svulstens størrelse.
Hormonbehandling kan gi økt livskvalitet og lindre symtomer. Behandlingen kan også gi bivirkninger som reduserer livskvaliteten for noen pasienter. Derfor blir det en vanskelig balansegang med hensyn til hva man velger. Bivirkninger av behandlingen kan være hetetokter, nedsatt seksuallyst med påfølgende ereksjonsproblemer, tretthet, muskelsvakhet, leddsmerter, benskjørhet, depresjoner og humørsvingninger. Bivirkningene skyldes at man får testosteronmangel.
Stans av testosteronproduksjonen (kastrasjon) kan gjøres ved:
- kirurgisk fjerning av begge testikler (øyeblikkelig stans av produksjon av testosteron)
- kjemisk kastrasjon ved tilførsel av LHRH-analoger eller LHRH antagonister
- kombinasjon av LHRH-analoger og antiandrogener (total androgen blokade)
Valg av behandling vurderes ut fra bivirkninger og pasientens eget ønske.
Antiandrogen behandling
Behandling med medikamenter som motvirker mannlige kjønnshormoner (antiandrogener) er ikke kastrasjonsbehandling. Antiandrogener blokkerer for testosteron slik at det ikke stimulerer prostatacellene. Testosteronproduksjonen opprettholdes, og pasienten slipper endel av bivirkningene av kastrasjon ( for eksempel hetetokter, muskelsvekkelse, benskjørhet, tretthet og nedsatt seksuallyst).
LHRH-behandling
Kirurgisk og kjemisk kastrasjon har likeverdig virkning på sykdommen, og samme bivirkningsprofil. Bivirkningene ved kastrasjonsbehandling kan være forskjellige. For unge menn er innvirkning på seksualfunksjonen mest skremmende. De fleste mister interessen for seksuell aktivitet etter en tid. Mangel på testosteron kan gi bivirkninger som muskelsvinn, initiativmangel og utvikling av benskjørhet som i sjeldne tilfeller kan føre til invaliditet i løpet av noen år. Pasienten må vurderes for medisiner som forebygger benskjørhet og oppmuntres til fysisk aktivitet.
Cellegiftbehandling
Docetaksel gir forlenget overlevelse ved metastaserende sykdom. Effekten synes å være best der docetaxel gis 1 gang hver 3. uke. Bivirkningene kan imidlertid være mindre uttalte ved kortere intervall med lavere dose. Dette bør vurderes dersom det er aktuelt å behandle pasienter i aldersgruppen >75 år. Kabazitaksel kan vurderes etter docetaksel for en del pasienter.
Bisfosfonater
Zoledronsyre, et annengenerasjons bisfosfonat, har dokumentert effekt på smerte og på skjelettrelaterte hendelser ved hormonrefraktær sykdom. Behandlingen gis intravenøst hver 3. måned i inntil 2 år uke og kombineres med tilskudd av kalsium og vitamin D. Forutsetter normal, eventuell kun lett redusert nyrefunkjson.
Denosumab er et alternativ for pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Dette gis månedlig og må også gis sammen med kalsium og vitamin D.
Blant bivirkningene er risiko for allergisk reaksjon, feber, hudutslett og ødeleggelse av benvev i kjeven. Trekking av tenner eller innsettelse av implantater hos disse pasientene må ikke utføres uten vurdering av spesialtannlege eller kjevekirurg.
PARP hemmere
PARP hemmere er en medikamentell behandling med tabletter som kan gis til de relativt få pasientene som har spredningssykdom med visse genetiske forhold i blodprøver eller svulstvev. Det dreier seg om et relativt lite antall. Her kan det muligens komme endringer på sikt.
Målsøkende strålebehandling
Radium-223 (alpharadin) er en behandling med en radioaktiv isotop som målsøkende går mot skjelettspredning og er et behandlingsalternativ for enkelte pasienter. De må ikke ha bløtvevsspredning og må ha symptomer fra skjelettet. Behandlingen gis intravenøst med 4 ukers mellomrom inntil 6 ganger.
Det er også internasjonalt godkjent bruk av Lutetium for pasienter med langtkommet prostatakreft med spredning. Alle pasienter er ikke aktuelle og pt må behandlingen gis i utlandet og pasientene må selv betale for behandlingen da den ikke er kostnadseffektiv etter overordnet administrativ beslutning på nasjonalt nivå i Norge.