På kreftlex.no bruker vi informasjonskapsler for samle inn nettstatisikk for å forbedre nettsiden og måle hvor godt den fungerer. Ved å benytte kreftlex.no godkjenner du dette.

Blodoverføring i forbindelse med kreftbehandling

Tilførsel av blodprodukter er ofte helt nødvendig for at pasienten skal kunne gjennomføre planlagt kreftbehandling. Både sykdom i seg selv og kraftig behandling kan påvirke blodverdiene.

Lavt nivå av hemoglobin i blodet gir anemi (blodmangel). Hemoglobin er det proteinet i de røde blodcellene som binder oksygen. Mangel på hemoglobin gir symptomer som blekhet, slapphet, tungpustethet og hjertebank. Ved lavt hemoglobin gis blodoverføring.

Ved lavt nivå av blodplater er det risiko for alvorlig blødning. Det gis da blodplatetransfusjon.

Blod

Ved blodtransfusjon ved anemi gis røde blodceller. En enhet er fremstilt fra 450 ml fullblod. Mesteparten av plasmaet er fjernet og erstattet med en tilsetning bestående av salt, adenosin, glukose og mannitol (SAGMAN-løsning). Hematokrit er cirka 0,60 %. 

Blodplater

En enhet blodplater innholder 240-300 x 109/l blodplater og lages fra blodgivere med gruppe O og A. I akutte situasjoner spiller mottagers blodgruppe liten rolle.

Alle cellulære blodprodukter skal være filtrert for hvite blodceller. Det gjøres for å fjerne antigenpresenterende og virusbærende celler. 99.99% av hvite blodceller i enheten blir fjernet.

Selv med filtrering vil en del pasienter, særlig kvinner som har vært gravide, utvikle HLA-antistoffer etter blodplatetransfusjoner. Platekonsentrater fra tilfeldige givere vil da ikke være effektive, og man må da bruke HLA-forlikelige blodplater for å sikre tilstrekkelig økning i platetallet. Hos noen få pasienter vil HLA-forlikelige blodplater ikke ha virkning.

Generelt skal det alltid vurderes nøye hvorvidt pasienten trenger platetransfusjoner, og blodplatetelling bør alltid gjøres etter transfusjoner for å se om man oppnår den ønskede effekt.

Les mer om blodprodukter

Mål for blodoverføring:

  • Gjennomføre planlagt behandling
  • Sikre at blødning stanser (blodplater)
  • Sikre tilstrekkelig oksygentansport til perifert vev (SAG, røde blodceller)
  • Opprettholde væske inni blodåresystemet, for å sikre gjennomblødning av vitale organer

Normalverdier:

  • Hemoglobin (hb) 13,4 - 17 g/dl
  • Blodplater (trombocytter/trc) 145 - 348x109/l 

Behov for blodprodukter

Pasienten vurderes for blodoverføring ut fra:

  • nivå av hemoglobin/hematokrit
  • symptomer/tegn/funksjonsnivå
  • underliggende sykdom (hjerte/lunge, alvorlig infeksjon)
  • forventet utvikling av blodmangel (benmargsfunksjon, pågående blødning)
  • akutt blodtap over 15 % av totalt blodvolum
  • hb under 8,0 g/dl:
    • og symptomgivende kronisk blodmangel
    • og sviktende benmargsproduksjon (nivåer av ulike blodceller på vei ned), uten tegn til nydannelse av benmarg
    • i tiden rundt operasjon
  • hb under 7,0 g/dl hos pasienter uten symptomer på annen sykdom

Pasienten vurderes for blodplatetransfusjon ut fra:

  • blødning, blødningstendens eller feber/infeksjon 
  • pågående alvorlig blødning (som ikke skyldes kirurgi), lavt nivå av blodplater (over 50x109/l)
  • graden av blodplatemangel og årsaken til blodplatemangel (produksjonssvikt eller økt forbruk)

Forebyggende blodplatetransfusjon

  • ved platetall under 10x109/l etter kraftig cellegiftbehandling
  • før invasive inngrep
  • ved spinalpunksjon og innleggelse av sentralt venekateter bør blodplater helst være over 30x109/l og
  • ved punksjonsbiopsier (lever/nyre/svulst) over 40x109/l 
  • ved større kirurgi bør blodplater være over 50x109/l. Etter kirurgi bør blodplatene kontrolleres og transfusjon eventuelt gjentas samme døgn. 

Eventuelle blødninger hos pasienten, andre risikofaktorer for blødning, diagnose, behandlingsmål og prognose er viktig å ha med i vurderingen.

Bestråling av blodprodukter

Bestråling av blodprodukter er nødvendig hos utsatte pasienter, for å slå ut T-lymfocytter. Blod og blodplater bestråles med minimum 25 Gy.

Bestråling gjøres ved:

  • benmargstransplantasjon eller stamcelletransplantasjon (1 måned før og 3 måneder etter ved HMAS, til ett år ved stamcelletransplantasjon fra annet individ)
  • bruk av HLA-forlikelige platekonsentrater
  • alle transfusjoner fra slektninger
  • bruk av nytappet fullblod
  • bruk av fludarabin
Les mer...

Forberedelser 

I forkant av den første transfusjonen tas prøver for å sjekke for virus.

Det gjøres pretransfusjonsprøver for å minimere risikoen for komplikasjoner ved blodoverføring. Dette gjøres hvert 3. døgn og ved behov.

Gjennomføring

Dersom pasienten har reagert på tidligere transfusjoner vil det gis medikamenter før behandlingen, for å forebygge allergiske reaksjoner.

Blodproduktet kontrolleres for å sikre at riktig enhet gis til riktig pasient. Blodprodukter gis aldri i samme løp som andre medikamenter. SAGMAN-blod gis over omtrent 1 time og blodplater over 20-30 minutter per enhet. 

Ved bivirkninger/reaksjoner følges blodbankens retningslinjer.

Observasjoner

Pasienten observeres under blodoverføring med tanke på reaksjoner. De fleste alvorlige transfusjonsreaksjonene skjer innen de 20 første minuttene.

Symtomer på reaksjon på blodoverføringen:

  • frysninger
  • feber
  • varmefølelse i ansiktet
  • pustebesvær
  • kløe
  • uro
  • blodtrykksfall
  • sirkulasjonssvikt (sjokk)

Ved mistanke om blodtransfusjonsreaksjon skal transfusjonen stoppes øyeblikkelig. Ved behov gis behandling med intravenøs væske, eventuelt adrenalin, antihistaminsteroider og oksygen. Blodpose og forlikelighetskjema sjekkes, og rest av blodpose sendes til blodbanken.

Oppfølging

Etter blodoverføring sjekkes hemoglobin- og blodplatenivå.

Ved dårlig effekt av blodplatetransfusjon skal platetallet kontrolleres etter cirka en time. Tallet bør da ha økt med cirka 30 x 109/l eller mer etter en standard dose.

Dersom økningen er vesentlig mindre kan årsaken være:

  • uvanlig høyt forbruk hos pasienten: infeksjon, feber og ulike sykdommer. Dette kan indisere hyppigere transfusjoner, avhengig av mekanisme og indikasjonen for transfusjon. 
  • antistoffer mot HLA- eller platespesifikke antigener. Pasienten må da utredes i samråd med blodbanken for å finne egnede givere.