Skriv ut
Medisinsk behandling ved nevroendokrine neoplasmer
Biologiske medikamenter
Dette er medisiner som består av stoffer som finnes naturlig i kroppen, eller kunstig framstilte stoffer med samme virkning. I dag er det to hovedtyper biologiske medikamenter som brukes mest:
- Kunstig (syntetisk) framstilte medikamenter som har samme virkning og egenskaper som somatostatin (somatostatinanaloger)
- Interferon
Begge medikamentene kan virke veksthemmende eller få svulsten til å minske i størrelse. Interferon kan virke noe bedre enn somatostatinliknende medikamenter, men har betydelig flere bivirkninger.
Somatostatinlignende medikamenter
Somatostatin er et hormon som hemmer utskillelse av veksthormon og undertrykker blant annet frigjøring av en rekke andre hormoner i mage- og tarmkanalen samt bukspyttkjertelen.
De fleste nevroendokrine neoplasmene har reseptorer (mottakere) som somatostatin kan binde seg til. Denne bindingen kan gjøre at svulsten stopper å vokse eller skrumper. Behandlingen tolereres vanligvis meget godt, de vanligste bivirkningene er diaré, kvalme og tendens til gallestener.
Det vanligste somatostatinlignende medikamentet er oktreotid.
Somatostatinvirkende medikamenter virker generelt best på svulster som har disse reseptorene. Om svulsten har reseptorer vil dette synes på en oktreotidscintigrafisk undersøkelse.
Ved behandling av nevroendokrine neoplasmer brukes helst langtisdvirkende behandling (depotpreparater). Det finnes to langtidsvirkende alternativer, Sandostatin LAR® eller Ipstyl Autogel®. Disse preparatene gis som sprøyte vanligvis hver 28. dag.
Somatostatinvirkende medikamenter har ofte umiddelbar effekt på hormonelle symptomer, som diaré og raskt forbigående blodtilstrømning og rødhet i ansiktet eller på halsen (flushing). Disse medikamentene kan også ha en veksthemmende effekt, hos 0 til 5 % blir svulsten mindre og hos 30 til 40 % stopper veksten. Gjennomsnittlig tid til progresjon av sykdommen er som for interferon, cirka 12 måneder.
Les mer...
Interferon
Interferon forekommer naturlig i kroppen og påvirker en rekke prosesser i cellene, inkludert hemming av vekstfaktorer og hemming av celledeling. Interferon aktiverer også deler av immunsystemet. Ved doser langt over det som forekommer i kroppen kan medikamentet hemme vekst av blant annet nevroendokrine svulster.
Anslagsvis 30 til 40 % av pasientene må slutte med interferon på grunn av bivirkninger. De vanligste er muskelsmerter, psykiske plager som depresjon og følelse av å være ”helt satt ut”, samt utslag på blodprøver. Etter start av behandling er det viktig med regelmessige blodprøver. Det er særlig viktig å å oppdage nedsatt antall hvite blodlegemer (leukopenier).
Medikamentene gis i sprøyteform. Interferon alfa-2b (IntronA®) gis i underhuden daglig. Dosen justeres etter bivirkninger og eventuelt utfall på blodprøve. Alternativt kan peginterferon alfa-2b (PegIntron®) gis ukentlig i underhuden.
Les mer...
Studier antyder at hos 40 til 50 % av de behandlede stopper svulsten å vokse, og hos 10 til 15 % minker den i størrelse. Interferon kan ha god effekt på hormonelle symptomer fra nevroendokrine svulster, men vanligvis ikke så god effekt som somatostatinvirkenede stoffer. Gjennomsnittlig tid til progresjon av sykdommen er cirka 12 måneder.
Andre medikamenter
Det gjøres, og er gjort, en rekke studier med blant annet mTor-hemmere, som hemmer celledeling og nydannelse av blodkar til svulsten, samt tyrosinkinasehemmere som blant annet hemmer nydannelse av blodårer til kreftsvulstene ved å blokkere enzymet tyrosinkinase. Flere substanser har vist lovende resultater. mTor-hemmeren everolimus og tyrosinkinasehemmeren sunitinib er godkjent ved høyt differensierte nevroendokrine neoplasmer i bukspyttkjertelen.
I studier synes de å ha sammenliknbare effekter. Rundt 80% av pasientene har effekt ved at svulstene(e) stopper å vokse eller minsker, gjennomsnittlig tid til forverring av sykdommen er 9 til 10 måneder. Disse preparatene brukes i økende grad. I Norge fremdeles oftest som 3. eller 4. linjes behandling. I andre land oftere i 1. og 2. linjes behandling.
Cellegiftbehandling
Cellegift kan ha effekt, særlig på svulster med høy Ki-67 %. Svulster med utgangspunkt i bukspyttkjertelen er oftere mer følsomme for cellegift enn svulster med utgangspunkt i tarm. Det er relativt få studier med cellegift gitt ved nevroendokrine neoplasmer.
Vanligste behandlingsregimer
5- Flurouracil (5-FU) i kombinasjon med Streptozocin
Dette er førstelinje cellegiftkombinasjon for svulster utgående fra tarm og bukspyttkjertel. Kuren gis som en 5-dagers behandling, fulgt av 1-dags behandlinger hver 3.(–4.) uke. Behandlingskontroll gjøres vanligvis med CT, hver 3. måned. Ved effekt over 1 år forlenges mellomrommet mellom 1-dags behandlingene opptil 6 uker.
- Ved nevroendokrine bukspyttkjertelsvulster ses tilbakegang ses hos 40–60 %, gjennomsnittlig tid til sykdomsprogresjon er 4–12 måneder.
- Ved nevroendokrine svulster utgått fra tarm ses regresjon hos 6–33 %, gjennomsnittlig tid til sykdomsprogresjon er 3–8 måneder.
Cisplantin (eventuelt carboplatin) i kombinasjon med etoposid
Dette er 2. eller 3. linjes valg av cellegift for høyt differensierte svulster og 1. linje valg ved lavt differensierte karsinomer fra alle organer. Kuren gis som 3-dagers behandlinger, med 3 ukers mellomrom. Ved effekt gis 4–6 behandlinger med pause frem til sykdomsprogresjon, for så å starte med nye 3-dagers behandlinger med 3 ukers mellomrom.
- Tilbakegang ses hos 9,4–81%, gjennomsnittlig tid til sykdomsprogresjon er 3–9 måneder.
Temozolomid/capecitabin
Kombinasjonen synes å ha god virkning, også på lavt differensierte karsinomer, men studiene er små. Fordelen med denne kombinasjonen er at den er lite skadelig for nyrene og gis som tabletter som pasienten kan ta hjemme.
Andre regimer
Det finnes flere studier som viser varierende grad av effekt av en rekke forskjellige cytostatika og kombinasjoner av cytostatika, blant annet doxorubicin, gemcitabin, dacarbazin/paclitaxel, leucovorin, docetaxel.
Les mer...
Bildeeksempler