Medisinsk behandling ved nevroendokrine neoplasmer

Biologiske medikamenter

Dette er medisiner som består av stoffer som finnes naturlig i kroppen, eller kunstig framstilte stoffer med samme virkning. I dag er det to hovedtyper biologiske medikamenter som brukes mest:

• Kunstig (syntetisk) framstilte medikamenter som har samme virkning og egenskaper som somatostatin (somatostatinanaloger)
• Interferon 

Begge medikamentene kan virke veksthemmende eller få svulsten til å minske i størrelse. Interferon kan virke noe bedre enn somatostatinliknende medikamenter, men har betydelig flere bivirkninger.

Somatostatinlignende medikamenter

Somatostatin er et hormon som hemmer utskillelse av veksthormon og undertrykker blant annet frigjøring av en rekke andre hormoner i mage- og tarmkanalen samt bukspyttkjertelen. 

De fleste nevroendokrine neoplasmene har reseptorer (mottakere) som somatostatin kan binde seg til. Denne bindingen kan gjøre at svulsten stopper å vokse eller skrumper. Behandlingen tolereres vanligvis meget godt, de vanligste bivirkningene er diaré, kvalme og tendens til gallestener.

Det vanligste somatostatinlignende medikamentet er oktreotid. 

Somatostatinvirkende medikamenter virker generelt best på svulster som har disse reseptorene. Om svulsten har reseptorer vil dette synes på en oktreotidscintigrafisk undersøkelse.  

Interferon

Interferon forekommer naturlig i kroppen og påvirker en rekke prosesser i cellene, inkludert hemming av vekstfaktorer og hemming av celledeling. Interferon aktiverer også deler av immunsystemet. Ved doser langt over det som forekommer i kroppen kan medikamentet hemme vekst av blant annet nevroendokrine svulster.

Anslagsvis 30 til 40 % av pasientene må slutte med interferon på grunn av bivirkninger. De vanligste er muskelsmerter, psykiske plager som depresjon og følelse av å være ”helt satt ut”, samt utslag på blodprøver. Etter start av behandling er det viktig med regelmessige blodprøver. Det er særlig viktig å å oppdage nedsatt antall hvite blodlegemer (leukopenier).

Studier antyder at hos 40 til 50 % av de behandlede stopper svulsten å vokse, og hos 10 til 15 % minker den i størrelse. Interferon kan ha god effekt på hormonelle symptomer fra nevroendokrine svulster, men vanligvis ikke så god effekt som somatostatinvirkenede stoffer. Gjennomsnittlig tid til progresjon av sykdommen er cirka 12 måneder.

Andre medikamenter

Det gjøres, og er gjort, en rekke studier med blant annet mTor-hemmere, som hemmer celledeling og nydannelse av blodkar til svulsten, samt tyrosinkinasehemmere som blant annet hemmer nydannelse av blodårer til kreftsvulstene ved å blokkere enzymet tyrosinkinase. Flere substanser har vist lovende resultater. mTor-hemmeren everolimus og tyrosinkinasehemmeren sunitinib er godkjent ved høyt differensierte nevroendokrine neoplasmer i bukspyttkjertelen.

I studier synes de å ha sammenliknbare effekter. Rundt 80% av pasientene har effekt ved at svulstene(e) stopper å vokse eller minsker, gjennomsnittlig tid til forverring av sykdommen er 9 til 10 måneder. Disse preparatene brukes i økende grad. I Norge fremdeles oftest som 3. eller 4. linjes behandling. I andre land oftere i 1. og 2. linjes behandling.

Cellegiftbehandling

Cellegift kan ha effekt, særlig på svulster med høy Ki-67 %. Svulster med utgangspunkt i bukspyttkjertelen er oftere mer følsomme for cellegift enn svulster med utgangspunkt i tarm. Det er relativt få studier med cellegift gitt ved nevroendokrine neoplasmer.

Bildeeksempler