Vekst og spredningsmønster av kreft i tykk- og endetarm
Lokal vekst
Alle kreftsvulster av typen adenocarcinom oppstår som celleforandringer i epitelet (slimhinnen) som kler innsiden av tarmveggen. Her dannes da vanligvis en flat eller stilket polypp. Disse er godartet og vil som hovedregel ikke utvikle seg videre til kreft. Men hos cirka 5–10 % vokser polyppvevet videre ned i tarmveggen, først til lamina propria og deretter ned til det tynne muskellaget under denne (muskularis mukosa). Fortsatt er dette en godartet forandring, men den kan nå infiltrere videre ned i det vegglaget som kalles submukosa og i det øyeblikket er det en kreftsvulst som da vil fortsette å vokse.
Svulsten kan vokse dypere ned i tarmveggen, ned i muskellaget (muscularis propria) og eventuelt gjennom hele tarmveggen og ut i fettvevet som omgir tarmveggen. Når svulsten har vokst til en viss størrelse kan den blokkere tarmlumen og gi stenose som fører til passasjehinder for væske og fødemidler. Dette gir knipsmerter og etter hvert ileus.
Dersom svulsten har vokst til utsiden av tarmen kan den fortsette å vokse inn i naboorganer (lokalavansert vekst). Fra tykktarmen vokser svulsten oftest inn i andre tarmslynger, i urinblæren og indre genitalia (livmor/eggstokker) eller bakre bukvegg (muskler, urinlederne, blodårer). På den delen av tarmen som ligger med sin yttervegg i fri bukhule kan svulsten vokse inn i bukhinnen som kler tarmen (intraperitoneal serosa) og kan herfra spre seg fritt i bukhulen.
Endetarm-svulster kan vokse inn i prostata, sædblærer, vagina og livmor og inn i bekkenveggen med blodårer, nerver, urinledere og benete strukturer.
Spredning via lymfesystemet
I submukosa og i dypere lag av tarmveggen går det blodårer og lymfeårer. En svulst som har vokst til submukosa kan trenge inn i lymfekarene og kreftceller kan følge lymfeårene til lymfeknuter som ligger på utsiden av tarmveggen og i det såkalte krøset til dette tarmsegmentet. Disse cellene kan slå seg til og gi spredningssvulst i lymfeknutene.
Man skiller mellom tre nivåer (lymfestasjoner) i tarmkrøset:
- De tarmnære lymfestasjoner.
- Lymfestasjoner som ligger sentralt ved de store blodårene som forsyner tarmen med blod.
- De mellomliggende lymfestasjoner (intermediære).
Spredning til en eller flere av disse lymfeknutene/stasjonene kalles for regional kreftspredning (ikke fjernspredning), og disse lymfeknutene og lymfebanene blir fjernet ved operasjon. Hos 30–40 % av opererte pasienter finner man spredning til de regionale lymfeknutene.
Imidlertid kan kreftceller også følge lymfebaner på bakre bukvegg og gi spredning til lymfeknutene her, eventuelt til lymfeknuter oppunder leveren. Dette representerer da fjernspredning.
Endelig kan cellene følge lymfebanene opp i brystskilleveggen (mediastinum) og også inn i blodårene (venene) på halsen og kan da føre til spredning av kreftceller i hele kroppen.
Ved kreft i endetarmen kan lymfespredning gå først til fettputen utenfor tarmveggen (mesorektum), deretter oppover i lymfesystemet, og i noen tilfelle noen centimeter nedover i mesorektum. Det kan også komme spredning til lymfeknutene på bekkenveggen. Store svulster i nedre del av endetarmen kan gi spredning til lymfeknuter i lysken.
Spredning via blodårer
Svulsten kan også vokse inn i blodårer i submukosa eller dypere i tarmveggen. Kreftceller kan da løsne og følge blodstrømmen og eventuelt feste seg slik at kreften begynner å vokse et annet sted i kroppen. Alt blod fra tarmen passerer først gjennom leveren og leveren representerer et «godt voksested» for disse cellene. Fra leveren kan cellene gå videre i blodsirkulasjonen til alle steder i kroppen.
Fjernspredning/Fjernmetastaser
Cirka 20 % har påvisbare fjernmetastaser på diagnosetidspunktet (synkrone metastaser). Forskjellige krefttyper har ulike egenskaper og evne til å vokse i andre lokalisasjoner. Ved tarmkreft finner man hyppigst metastaser i leveren (15 %), i bukhulen (8 %) og i lungene (5 %), en sjelden gang i skjelettet, hjernen, binyrene og eggstokkene
I løpet av 3–5 år får ytterligere 20 % påvist fjernspredning (metakrone metastaser), og man regner med at disse vanligvis var til stede allerede på diagnosetidspunktet for tarmkreften, men var for små til å kunne ses på røntgenbilder.