Javascript er ikke aktivert i din nettleser. Dette er nødvendig for å bruke Oncolex. Kontakt din systemadministrator for å aktivere JavaScript.

Behandling av kronisk myelogen leukemi

Oppfølging

Bivirkninger

Imatinib

Bivirkningene ved imatinibbehandling har så langt vært milde. De hyppigste bivirkningene er:

  • hematologisk toksisitet; anemi, neutropeni og trombocytopeni
  • stigning i transaminaser 
  • perifere ødemer
  • utslett
  • muskelkramper

Dasatinib

De hyppigste bivirkninger ved dasatinib er:

  • plevra- og/eller pericardvæske
  • interstitielle lungeinfiltrater
  • colitt
  • enkelte tilfeller av pulmonal arteriell hypertensjon beskrevet

Nilotinib

De hyppigste bivirkninger ved nilotinib er:

  • leveraffeksjon
  • pancreatitt
  • diabetes
  • påvirkning av lipidprofil
  • enkelte tilfeller av perifere karokklusjoner
  • ponatinib
  • leveraffeksjon
  • perifere karokklusjoner

Hydroksyurea

Vanlige bivirkniger ved hydroksyurea ved høye doser er:

  • hematologisk toksistet
  • kvalme/brekninger
  • diarè

Allergisk utslett, aftøse munnsår og hudulcerasjoner forekommer. Makrocytose og megaloblastisk marg er vanlig.

Monitorering av behandling

Fordi ikke alle KML pasienter tolererer eller har vedvarende optimal effekt av imatinib, dasatinib eller nilotinib, og det finnes alternativ potensielt kurativ behandling for noen, er god monitorering påkrevet. Basert på erfaringene til nå, er det definert behandlingsmål til gitte tider. Behandlingsmålene gir grunnlag får å dele pasientene inn i optimale respondere, suboptimale respondere og ikke-respondere. Disse definisjonene vil endre seg over tid etterhvert som mer erfaring akkumuleres.

I dag monitorerer man hematologisk, cytogenetisk og molekylær respons:

  • Cytogenetisk undersøkelse av benmargen gjøres ved 3, 6 og 12 måneder, deretter en gang årlig for å fange opp eventuelle forandringer, klonal evolusjon.
  • Molekylær monitorering gjøres hver tredje måned til stabil "major molekylær respons", deretter to ganger i året.
  • Mutasjonanalyse gjøres ved tap av respons.

Konsensus i Europa per i dag er at følgende respons må være tilstede for ikke å bli rubrisert som "ikke-responder" = svikt:

  • 3 måneder – minst en komplett hematologisk respons og en begynnende cytogenetisk respons (< 95% Ph+)
  • 6 måneder – minst en cytogenetisk respons ( svarende til < 35 % Ph+ og en molekylær respons svarende til < 10%))
  • 12 måneder – minst en komplett cytogenetisk respons (0 % Ph+ eller en molekylær respons <1%)
  • Ved alle tidspunkter vil tap av hematologisk-, cytogenetisk eller molekylær respons, samt forekomst av relevant ABL mutasjon eller påvisning av klonal evolusjon i Ph+ klon være å anse som behandlingssvikt og foranledige skifte av behandlingsstrategi om mulig.

Det er også definert "advarsler" ved de gitte tidspunktene som tilsier kritisk evaluering av behandlingen. Tilstedeværelse av ugunstige prognostiske markører som høyrisiko for progresjon ved diagnose og/eller cytogenetiske tilleggsforandringer i den Ph+ klon tillegges også vekt i responsvurderingen.

Om dette er akseptable mål som bør foranledige endring i behandling på de gitte tidspunktene, må ses i sammenheng med pasientenes totale situasjon og de alternativene som foreligger.

Fertilitet

TKI regnes for å være teratogent og skal ikke brukes ved konsepsjon eller i graviditet.

Allogen stamcelletransplantasjon med konvensjonell kondisjonering gir som regel permanent infertilitet. Hos kvinner <25 år er det da aktuelt å diskutere nedfrysning av ovarialvev om totalsituasjonen tilsier det. I slike tilfeller må også spørsmålet om nedfrysning av spermier tas opp på diagnosetidspunktet før pasienten mottar medikamentell behandling.

Hydroksyurea gir sannsynligvis ikke permanent nedsettelse av gonadefunksjon, men antas å være teratogent.

I de tilfellene hvor sykdommen diagnostiseres i forbindelse med svangerskap, kreves tett oppfølging av hematolog og obstetriker gjennom svangerskapet

 

Prosedyrer i Oncolex kan ikke erstatte faglig veiledning fra kvalifisert veileder. Den som følger prosedyrene har et selvstendig ansvar for at det foreligger nødvendig godkjenning, lisens eller autorisasjon.
Oslo universitetssykehus HF © 2020