Skriv ut
Utredning ved leverkreft
Ved utredning av primær leverkreft (HCC/IHCC) må pasienten gjennomgå klinisk undersøkelse, bildediagnostiske undersøkelser og blodprøver. Hensikten er å identifisere svulsten og kartlegge utbredelse og eventuell spredning av svulsten, for å kunne bestemme videre behandling. Celle- og vevsprøvetaking gjøres eventuelt.
Klinisk undersøkelse
Ved mistanke om leverkreft undersøker legen pasienten med blant annet palpasjon av buken. Blodprøver tas for å måle nivå av α-føtoprotein (AFP) og PIVKA II i blodet. Det gjøres bildediagnostiske undersøkelser.
Bildediagnostiske undersøkelser
I 9 av 10 tilfeller er bildediagnostiske undersøkelser og blodprøver tilstrekkelig for å stille diagnosen.
Celle- og vevsprøvetaking
I 10% av tilfellene ved HCC, der det er flere små lesjoner og skrumplever, kan det være nødvendig å ta celle- eller vevsprøver for å bedømme graden av leversvinn, som er viktig informasjon i forhold til operasjonsplanleggingen.
Analyse av celle- og vevsprøver
Celle- og vevsprøver sendes til cytologisk eller histologisk undersøkelse. Analysen kan være avgjørende for hvilken behandling pasienten får.
Kreft i leveren kan utgå fra alle vevstyper i leveren. Mest vanlig er levercellekarsinom som utgår fra hepatocyttene (leverceller) og kolangiokarsinom utgått fra gallegangsepitel.
Forstadier
- Dysplastiske noduli (adenomatøs hyperplasi) - uregelmessig knutedannelse
- Hepatocellulært adenom - godartet levercellesvulst
- Biliær intraepitelial neoplasi - celleforandringer i galleganger i lever
I land med høy forekomst av levercellekarsinom (hepatocellulært karsinom/HCC) er det som regel et stort antall individer med kronisk hepatitt (virushepatitt B og C). Til tross for behandling vil en del av disse pasientene utvikle skrumplever som igjen disponerer for HCC. All kronisk hepatitt disponerer for alvorlig leversvinn og skrumplever og er således en markør for økt risiko for hepatocellulært karsinom.
Uregelmessig knutedannelse
Hos noen pasienter med skrumplever utvikles det som betegnes som dysplastiske knuter (noduli), som viser uregelmessig (atypisk) cellebiologi ved nydannelse av leverceller. I noen tilfeller vil en ved hjelp av bildediagnostikk kunne påvise slike knuter, og en vevsprøve (nålebiopsi) kan avdekke knutenes natur ved enten å representere HCC eller et forstadie til HCC.
Godartet levercellesvulst
Hepatocellulært adenom (HCA), er i mange tilfeller vanskelig å skille fra HCC med vevsprøver. Avgjørende for en slik vurdering er hepatocyttenes cellebiologi, antall celledelinger og svulstens evne til å danne mest mulig normale leverbjelker (trabekler). HCA forekommer nesten alltid på bakgrunn av en lever uten alvorlig leversvinn. Mange adenomer (antall over ti) betegnes som adenomatose. HCA kan diagnostisk være vanskelig å skille fra et HCC, selv om det er kun unntaksvis at HCA utvikler seg til et HCC.
Celleforandringer i galleganger i lever
Ved siden av HCC er intrahepatisk kolangiokarsinom den hyppigste ondartede svulst i leveren. Dette er svulster som utgår fra galleganger i leveren (intrahepatiske). Forstadier til kolangiokarsinom betegnes som 'biliær intraepitelial neoplasi' (BIL-IN) med gradene I, II og III. Slike forandringer kan ses i de store galleganger i nærheten av leverporten. Grad I representerer beskjedent avvik fra det normale gallegangsepitelet, mens grad III representerer celleforandringer i gallegangene tilsvarende karsinom in situ. Pasienter med primær skleroserende kolangitt og kronisk betennelse i tarmen (særlig ulcerøs kolitt), og pasienter med enten gallesten i galleganger i leveren (hepatolithiasis), levercyster og dilatasjon av galleganger (Caroli syndrom) og hamartomer disponerer for BIL-IN og kolangiokarsinom. Celleprøver (børstecytologi) fra galleveiene hos disponerte pasienter kan påvise tidlige celleforandringer som kan gi mulighet til å overvåke pasienten og gjøre behandlende inngrep.
Les mer...
Klassifisering av kreft i lever
- Hepatocellulært karsinom (HCC) - kreft utgått fra hepatocytter (leverceller)
- Intrahepatisk kolangiokarsinom (IHCC) - kreft utgått fra gallegangsepitel i leveren
HCC er den hyppigste primære kreftsvulst i leveren etterfulgt av IHCC. HCC klassifiseres på bakgrunn av svulstens likhet med normale hepatocytter og evne til å danne leverbjelker (trabekler). Immunhistokjemiske markører brukes til å fastslå tumors histogenetiske utgangspunkt (”hepato” og polyklonalt CEA).
I Norge, med lav forekomst av kronisk hepatitt og HCC, vil en god del hepatocellulære karsinomer utvikle seg i levere uten alvorlig leversvinn. I slike tilfeller er det viktig å kunne skille en primær leverkreft fra en metastase. Ordinær mikroskopisk vurdering (cytologisk/histologisk) og immunhistokjemisk undersøkelse gjør det mulig i 95–100% av tilfellene å avgjøre om en tumor er primær eller en metastase.
Tilsvarende gjelder også for kolangiokarsinomer (IHCC) hvor påvisning av proteinene (cytokeratinene) CK 7 og CK 20 kan avgjøre om en tumor er en metastase fra tarmkreft (CK 20 positiv) eller representerer en svulst utgående fra bukspytt- eller gallegangsepitel (CK 7 positiv). Siden epitelet i gangene i bukspyttkjertelen og gallegangsystemet i og utenfor leveren er nærmest identisk så vil svulstene ha en temmelig lik cellebiologi og immunhistokjemisk uttrykk.
HCC av fibrolamellær type er spesielt viktig å identifisere. Den har fått sin særskilte betegnelse fordi den har et typisk histologisk utseende (eosiofile cytoplasmarike tumorceller med lamelleaktig bindevev) og har noe bedre prognose enn de øvrige HCC. Det forekommer særlig hos yngre kvinner.