Javascript er ikke aktivert i din nettleser. Dette er nødvendig for å bruke Oncolex. Kontakt din systemadministrator for å aktivere JavaScript.

Medikamentell behandling av nevroendokrine svulster

Molekylært rettet behandling

Molekylært rettet behandling:

  • Somatostatinanaloger 
  • mTOR-hemmere (everolimus)
  • Tyrosin kinasehemmere (sunitinib)
  • Interferon

Alle disse medikamentklassene kan virke veksthemmende eller få svulsten til å minske i størrelse. Molekylært rettet behandling er mest aktuelt for NET og har sjelden virkning hos pasienter med NEC.

Somatostatinanaloger 

De fleste nevroendokrine svulster har somatostatinreseptorer. Somatostatin er et generelt inhiberende peptid som har eksokrine, endokrine, parakrine og autokrine effekter.

Behandlingen tolereres vanligvis meget godt, de vanligste bivirkningene er diaré, kvalme og dannelse av gallestener .

Den vanligste somatostatinanalogen er oktreotid. Denne har en halveringstid på cirka 90 minutter. Ved behandling av nevroendokrine svulster brukes derfor depot-formuleringer som Sandostatin LAR®  (oktreotid) eller Ipstyl Autogel® (lanerotid). Disse preparatene gis vanligvis hver 28. dag som intramuskulær (Sandostatin LAR®) eller subkutan (Ipstyl Autogel®) injeksjon.

Administrasjon av somatostatinanalog har ofte umiddelbar effekt på hormonelle symptomer, som diaré og flushing. Somatostatinanaloger kan også ha en veksthemmende effekt, hos 0–5 % blir svulsten mindre og hos 80% stopper veksten. Den veksthemmende effekten synes å være proporsjonal med dosen. Median tid til progresjon er trolig sammenliknbare for de to depotpreparatene; > 12 måneder. Denne medikamentklassen er normalt første valget ved behandling av pasienter med NET med Ki-67 < 10%, uavhengig av om det påvises somatostatinreseptorer på svulstene ved octreotidscintigrafi/tectrotydscintigrafi/68Gallium-PET. Den veksthemmende effekten øker med økende dose. Median tid til progresjon er over 12 måneder.

mTOR-hemmere (everolimus)

Det er publisert en rekke studier med denne mTOR-hemmeren. Den synes å virke ved NET med de fleste utgangspunkter. Det er registrert tumorstabiliserende effekt hos cirka 60% av de behandlede, median tid til progresjon cirka 11 måneder.

Tyrosinkinasehemmerem(sunitinib)

Denne tyrosinkinasehemmeren har vist effekt hos pasienter med nevroendokrine svulster utgått fra bukspyttkjertelen. Tumorstabiliserende effekt er registrert hos cirka 60%, median tid til progresjon cirka 11 måneder.

Interferon

Interferon er aktuelt for pasienter med NET. Vanlig startdose er interferon alfa-2b (IntronA®) 3–5 millioner internasjonale enheter (IE) subkutant 3–4 ganger pr. uke.. Dosen justeres etter bivirkninger og eventuelt utfall på blodprøve, ofte ned til 3 millioner IE 3–4 ganger per uke. Alternativt kan peginterferon alfa-2b (PegIntron®) gis som 1–1,5 mikrogram pr. kg som ukentlig subkutan injeksjon.

Anslagsvis 30–40 % av pasientene må slutte med interferon grunnet bivirkninger. De vanligste er muskelsmerter, psykiske plager som depresjon og følelse av å være ”helt satt ut”, samt utslag på blodprøver, særlig leukopeni.

Studier antyder at hos cirka 60 % av de behandlede stopper svulsten å vokse, og hos 10–15 % minke i størrelse. Interferon kan ha god effekt på hormonelle symptomer fra nevroendokrine svulster, men vanligvis ikke så god effekt som somatostatin-analoger. Median tid til progresjon er cirka 12 måneder. Etter start av behandling er det viktig med regelmessige blodprøver (etter 1 uke, 2 uker 4 uker og deretter hver 8 uke etter oppstart) for å oppdage særlig leukopenier.

Cytostatika

Cytostatika kan ha effekt, særlig på svulster med KI-67 % over 5–10%. Det er relativt få studier med cytostatika gitt ved nevroendokrine neoplasmer. Det er oftest få inkluderte pasienter i studiene, og inklusjonskriteriene og effektmål varierer sterkt. Vanligste regimer:

5- Flurouracil (5-FU) i kombinasjon med streptozocin

Kuren gis som en 5-dagers behandling, fulgt av 1-dags behandlinger hver 3.(–4.) uke. Behandlingskontroll gjøres vanligvis med CT, hver 3. måned. Ved effekt over 1 år forlenges intervall mellom 1-dags behandlingene opptil 6 uker. Hovedproblemet med denne kombinasjonen er en irreversibel nyretoksisitet.

  • Ved nevroendokrine pankreassvulster ses tilbakegang hos 40–60 %, median tid til progresjon er 4–12 måneder.

Temozolomid/kapecitabin

Kombinasjonen synes å ha god virkning på nevroendokrine svulster med Ki-67 over 5–10% utgått fra bukspyttkjertel og lunge (atypiske lungecarcinoider) samt nevroendokrine karsinomer med ikke for høy Ki-67%. Fordelen med denne kombinasjonen er at den tolereres godt, er lite nyretoksisk og gis som tabletter som pasienten kan ta hjemme.

Carboplatin (eventuelt cisplantin) i kombinasjon med etoposid

Aktuell for pasienter med NEC og som siste linjes behandling av pasienter med NET. Kuren gis som 3-dagers behandlinger, med 3 ukers mellomrom. Ved respons gis 4–6 behandlinger med pause frem til progresjon, for så å starte med nye 3-dagers behandlinger med 3 ukers mellomrom.

  • Regresjon ses hos 9,4–81 %, median tid til progresjon er 3–9 måneder.

Andre regimer

Det finnes flere studier som viser varierende grad av effekt av en rekke forskjellige cytostatika og kombinasjoner av cytostatika, blant annet doxorubicin, gemcitabin, dacarbazin/paclitaxel, leucovorin, docetaxel. 

Prosedyrer i Oncolex kan ikke erstatte faglig veiledning fra kvalifisert veileder. Den som følger prosedyrene har et selvstendig ansvar for at det foreligger nødvendig godkjenning, lisens eller autorisasjon.
Oslo universitetssykehus HF © 2020