Nest etter kirurgi er strålebehandling den viktigste behandlingsmetoden.
Selv om pasienten er vellykket operert vil det i de fleste tilfeller være behov for å gi strålebehandling etter operasjon. Dette fordi det erfaringsmessig ofte er mikroskopisk sykdom igjen hvor tumor var lokalisert, selv ved "frie" reseksjonsrender. Eventuelt kan det være mikroskopisk sykdom i lymfeknuter som drenerer området hvor primærtumor satt. Sannsynligheten for dette er avhengig av primærtumors lokalisasjon og stadium/infiltrasjons dybde.
I hode-halsregionen er det mange strålefølsomme strukturer. Disse bør i størst mulig utstrekning spares for stråling. I praksis er dette vanskelig, ofte må man akseptere en viss strålebelastning av nevnte strukturer. Det er da viktig å kjenne deres stråletoleranse, som igjen er avhengig av fraksjonering (hvordan man deler opp totaldosen i mindre daglige enheter). Dette har lenge vært basert på empiri, men i de seneste tiår også på matematiske modeller.
Bivirkninger må påregnes. Det å bli frisk kan ha en høy pris med hensyn til livskvalitet, vel å merke uten at det foreligger feilbehandling. Man finner det derfor ikke riktig å bruke begrepet stråleskade i denne sammenheng.
Det brukes høyenergetisk elektromagnetisk stråling, enkelte ganger høyenergetiske elektroner. Dette genereres i såkalte lineærakseleratorer, maskiner som akselererer elektroner opp mot lyshastigheten, for deretter å bremse de ned, hvormed det avgis elektromagnetisk stråling, "bremsstrahlung".
Avlevering av stråling med dagens apparatur skjer med millimeters presisjon. Det er derfor to forhold som er viktig:
- Kjenne sykdommens lokalisasjon og utbredelse.
- Pasienten ligger i samme posisjon fra dag til dag og urørlig under avlevering av stråling.
En av kreftens kjennetegn er infiltrasjon, det vil si at tumor ofte er diffust avgrenset mot omgivelsene. Dette er ikke alltid lett å fange opp med dagens diagnostiske metoder. Optimal kartlegging av tumor krever ofte CT- og MR-undersøkelser, i noen tilfeller også PET. Likevel må man operere med flere sikkerhetsmarginer som kompenserer for usikkerhet i sykdommens utbredelse og dag til dag variasjon i posisjonering.
For at pasienten skal ligge rolig under hele strålebehandlingen lages individuelt tilpassede plastmasker for hode og hals. Dette kalles fiksering. Deretter tas det en CT undersøkelse mens man har på masken. På CT bildene påtegnes tumor og risikoorganer av lege. Deretter planlegges strålingen av radiografer og fysikere. Når det er gjort kan pasienten simuleres, det vil si innstilling og påtegning av felt. Først da kan strålebehandlingen iverksettes. Hele prosesser tar 1–2 uker.