Utredning ved kreft i spiserør

Ved utredning av kreft i spiserør må pasienten gjennomgå kliniske undersøkelser, bildediagnostiske undersøkelser og skopier med vevsprøvetaking. Hensikten med de ulike undersøkelsene er å anslå svulstens celletype, utbredelse og eventuell forekomst av spredning for å kunne bestemme videre behandling.

Klinisk undersøkelse

Mesteparten av spiserøret er ikke tilgjengelig for inspeksjon. I svært sjeldne tilfeller kan tumor palperes nederst på halsen. Oftere kan det dreie seg om palpabel lymfeknutespredning på halsen, men dette er også sjeldent.

Det finnes ingen god tumormarkør i blod. Blodprøver kan påvise blodmangel, nedsatt ernæringstilstand eller leverfunksjonsforstyrrelser. Fortsatt er en relativt stor andel av pasientene i en nedbrytningsfase (katabol fase) på diagnosetidspunktet.

Sykehus med større behandlingsvolum kan oftere påvise sykdom med spredning, og dermed unngå unødvendig kirurgi.

Bildediagnostikk

  • CT toraks er best for å vurdere videre utbredning i mediastinum, hals, lunger og lever.
  • Undersøkelser tyder på at PET kan påvise lymfeknutespredning bedre enn andre teknikker, og metoden bør inngå i utredningen av kreft i spiserøret før operasjon. 
  • Røntgen av spiserøret med kontrast kan være indisert for å vurdere lengden av en forsnevring, men ikke for å stille diagnosen.

Vevsprøvetaking

Diagnosen stilles med skopi og vevsprøve. Det kan være nødvendig med gjentatte vevsprøver, hvis det på forhånd foreligger betennelse i spiserøret med fibrose. Skopi av spiserøret, samt vevsprøver til cytologisk/histologisk undersøkelse gir i de aller fleste situasjoner betydelig bedre og sikrere informasjon enn det som kan oppnås med røntgenundersøkelser.

Ultralyd av spiserøret ved hjelp av skopi er best egnet for å vurdere utbredelsen i veggen av spiserøret. Dette kan eventuelt kombineres med nålepunksjon via spiserøret av mistenkelige lymfeknuter i mediastinum

Analyse av celle- og vesprøver 

Celle- og vevsprøver sendes til cytologisk/histologisk analyse. Analysene kan være avgjørende for hvilken behandling pasienten får.

Forstadier

  • Plateepitel dysplasi/karsinom in situ, lavgradig (lite aggressiv) eller høygradig (aggressiv) neoplasi i epitelvev. Disse forandringene kan ses før utvikling av plateepitelkarsinomer eller samtidig med påvisning av plateepitelkarsinomer, gjerne i slimhinnen til siden for den infiltrerende del.
  • Barretts øsofagus med eller uten dysplasi/karsinom in situ i kjertelepitel (lavgradig eller høygradig dysplasi). Barretts øsofagus representerer en gastrisk eller intestinal metaplasi av nedre del av spiserørets slimhinne. Disse forandringene kan oppstå som følge av skade på grunn av tilbakeløp av mageinnhold til spiserøret. Det er helst i den intestinal metaplasiske del av Barretts øsofagus at dysplasi kan oppstå. Denne graderes som negativ for dysplasi, usikker for dysplasi, lavgradig dysplasi og høygradig dysplasi. Dysplasi i Barretts øsofagus kan senere utvikle seg til adenokarsinom

Karsinomer

De aller fleste karsinomer i spiserøret er plateepitelkarsinomer eller adenokarsinomer. TNM-systemet brukes ved klassifisering. Gradering av disse hovedtypene er vanligvis angitt som høyt differensiert, middels differensiert eller lavt differensiert.

Sjeldne varianter: Verrukøst (vortelignende) karsinom, spolcellet karsinom, basaloid karsinom, mucoepidermoid karsinom, adenoid cystisk karsinom, småcellet karsinom, føflekkreft (malignt melanom) og udifferensiert karsinom.
Les mer om sjeldne karsinomer

Mesenkymale svulster er sjelden i spiserøret, men når de forekommer er det langt flere leiomyomer enn gastrointestinale stromale tumorer (GIST), hvilket er motsatt det en finner i andre deler av mage-tarmkanalen. Lymfomer og endokrine svulster er svært sjelden i spiserøret.