Stadier og spredningsmønster ved kreft i bukhinnen

Kreft i bukhinnen kan variere fra nærmest mikroskopisk til kilovis med tumorvev i bukhulen (interperitonealt). Det er derfor viktig å ha klassifiseringssystemer for å kunne sammenligne resultater mellom ulike behandlingsteder.

Sugarbakers inndeling 

Den vanligste angivelsen av overflateutbredelse ved peritoneal sykdom er inndeling utviklet av Sugarbakers i USA rundt 1990. Buken deles opp i 9 regioner. Utbredelsen i hver region beskrives etter hvor store tumorflak som finnes. På samme måte deles tynntarmen opp i 4 områder.

I hvert av de 13 områdene anføres lesjonsstørrelser (lesjonsscore, LS)i en tallskala fra 0 til 3. Dette regnes til slutt ut som en Peritoneal Carcinomatosis Index (PCI) som er summen av lesjonsstørrelsene fra alle 13 områder. PCI index vil være et tall mellom 0 og 39.

Regioner og score til bruk ved utregning av Peritoneal Carcinomatosis Index (PCI).

Klassifikasjon av kirurgisk resultat  - grad av cytoreduksjon (cellereduksjon)

Det finnes flere klassifiseringsystemer. Noen angir full kirurgisk radikalitet (R0) som er ensbetydende med at alt synlig tumorvev er fjernet. I en annen mye brukt inndeling angis kirurgisk cytoreduksjon som CC-0 dersom det ikke er noe tilbake, CC-1 dersom største gjenværende tumor er mindre enn 2,5 mm, CC-2 mellom 2,5 mm og  2,5 cm og CC-3 større gjenværende lesjoner. Bakgrunnen for inndelingen er at cellegift angivelig skal kunne trenge igjennom 2-3 mm inn i vevet.

Klassifiseringssystem for cytoreduksjon etter kirurgi (CC score).

Spredningsveier

Fordelingen av frie kreftceller i buken er dels utsatt for tyngdekraften og dels følger de strømningene i bukhinnevæsken.

• Tyngdekraften gir ansamling av celler i bekkenet med vekst på bukhinnen i overgangsfolden på endetarm/livmor/eggstokk/blære. I tillegg bringer tyngdekraften tumorcellene til begge flanker som er laveste punkt i liggende stilling.
• Væskestrømmen går under mellomgulvet, på det store og lille oment . Ansamlingen av celler under mellomgulvet fester seg også lett på lever, galleblære og miltflaten. Tumorvev på lille oment gir ofte overvekst på ventrikkelens antrum.

På den bevegelige tynntarmen fester lite aggresive celler seg relativt sjelden, vanligvis først i utbredt stadium. Ved mer ondartete tilstander affiseres derimot større deler av tynntarmen.Det samme skjer dersom sammenvoksninger av tarmslynger (for eksempel etter tidligere operasjoner) gjør at tarmen har mindre mulighet til å bevege seg.

På de enkelte områder i bukhinnen kan tykkelsen variere fra mikroskopisk til mange cm tykke lag.

• Ved DPAM (disseminert peritoneal adenomucinose) vokser tumor på bukhinnen uten å infiltrere ned i underliggende vev, og bukhinnen løsnes relativt enkelt hvis det ikke er betennelsesreaksjoner i vevet.
• Ved infiltrerende vekst sitter tumor fast i underliggende vev, og underliggende vev må eksideres sammen med tumor dersom det skal kunne fjernes.

Spredning til lymfeknuter

• PMP av adenomatøs type spres ikke til lymfeknuter eller via blodet.
• Mesotheliom av godartet utseende spres i liten grad til lymfeknuter eller med blodet. I mer ondartete former er spredning blant annet til lymfeknuter i brysthulen vanlig.
• Jo mer ondartet utseende tumor har, desto større er tendensen til spredning til lymfeknuter og andre organer. Synkron spredning til lever eller lunger er mer vanlig ved peritoneal tykk-/endetarmskreft.