Utredning ved bløtvevssarkom i arm, ben og overkropp

Ved utredning av bløtvevssarkom i arm, ben og overkropp må pasienten gjennomgå klinisk undersøkelse med sykehistorie, bildediagnostiske undersøkelser og vevsprøvetaking. Hensikten med de ulike undersøkelsene er å fastslå svulstens celletype, utbredelse og eventuell forekomst av spredning for å kunne bestemme videre behandling.

Ved bløtvevssarkom merker pasienten oftest en smertefri kul eller hevelse. Utredning hos fastlege/lokalsykehus omfatter sykehistorie og klinisk undersøkelse og eventuelt bildediagnostikk. Disse funnene vil være bakgrunn for videre henvisning til sarkomsenter. Fordi bløtvevssarkomer er sjeldne, vil både fastleger og røntgenleger ha begrenset erfaring.

Forsøk på å fjerne svulsten, og å ta vevsprøve med kniv eller nål kan spre kreftceller og ødelegge for senere kirurgi.

Retningslinjer ved utredning

Det er retningslinjer for hvilke pasienter som skal henvises til spesialavdeling uten forutgående operasjon eller før det gjøres undersøkelser som krever innstikk gjennom hud eller slimhinne.

Retningslinjene gjelder ved :

alle dype svulster uansett størrelse (ubevegelig mot sammentrukket muskulatur).
alle svulster i underhuden som er større enn 5 cm.
svulster med smertefulle symptomer, vekst og sårdannelse som gir mistanke om å være ondartet.

Bakgrunnen for retningslinjene er at ved alle palpable svulster i bløtdeler er det et forhold mellom godartete og ondartete svulster på cirka 250:1. Når man siler ut de dype, store svulstene som mistenkes å være ondartede vil forholdet reduseres til cirka 10:1. Dette nivået bør man ligge på for å kunne fange opp de ondartede, selv om det medfører vurdering eller utredning av en god del tilstander som i ettertid viser seg å være godartede.

Disse kliniske retningslinjene ble utarbeidet før MR var tilgjengelig. Siden moderne bildediagnostikk gir betydelig tilleggsinformasjon til kliniske undersøkelser vil man ved klinisk dype, store svulster og svulster som mistenkes å være ondartede anbefale utredning med MR.

MR-undersøkelsen har følgende hensikt:

Identifisere svulstene i underhuden større enn 5 cm som er lipomer
Identifisere svulstene i underhuden mindre enn 5 cm som ikke er lipomer
Karakterisere de dyptliggende svulstene

Resultatet av MR-undersøkelsen har følgende konsekvenser for henvisning:

Svulstene i underhuden større enn 5 cm som MR identifiserer entydig som lipomer trenger ikke henvisning til sarkomsenter, men kan håndteres på pasientens lokalsykehus.
Der man har funnet holdepunkt for å gjøre MR av en svulst i underhuden mindre enn 5 cm, og det ikke er lipom, må man utelukke bløtvvevssarkom. Bildene bør sendes til vurdering ved spesialsykehus (sarkomsenter), selv om svulsten er mindre enn det som krever henvisning i henhold til kliniske retningslinjer, og selv om det er foreslått en godartet diagnose.
De dyptliggende svulstene bør henvises i henhold til kliniske retningslinjer, uavhengig av MR-utseende.

Les mer om bakgrunn for retningslinjene

Bildediagnostiske undersøkelser

Hensikt med bildediagnostikken er å:

påvise at det foreligger en svulst
karakterisere svulstvevet med henblikk på andre diagnoser som kan gi lignende symptomer (differensialdiagnoser)
gi nøyaktig fremstilling av svulstens beliggenhet og utbredelse
veilede for vevsprøvetaking
kartlegge eventuell fjernspredning

MR er den viktigste undersøkelsen for å kartlegge svulsten nærmere, både for anatomi (beliggenhet, utbredelse og forhold til viktige normalstrukturer) og for å karakterisere svulstvevet. MR tas for vurdering av behandlingseffekt før operasjon i de tilfeller hvor man gir kreftbehandling før inngrepet med stråler, cellegiftbehandling eller ILP (Isolated limb perfusion).

Ultralyd er viktigst som veileder for vevsprøvetaking. Metoden kan også gi informasjon om tumors bevegelighet mot omliggende strukturer og om nydanning av blodkar, men er utilstrekkelig som eneste utredning før operasjonen.

Røntgen gir lite informasjon om bløtvev, men kan være aktuelt ved store og dype svulster på arm og ben for å vurdere om svulsten inneholder kalk eller påvirker skjelettet.

CT erstatter MR ved forhold som taler i mot MR (for eksempel pacemaker). CT av lungene er viktig for påvisning av eventuell spredning til lunge, og CT er ofte mer hensiktsmessig enn MR for utredning av regional lymfeknutespredning ved bløtvevssarkomer der dette forekommer, for eksempel ved synovialt sarkom på arm eller ben.

PET kan være aktuelt.

Skjelettscintigrafi brukes i mindre grad enn tidligere.

Vevsprøvetaking

Vevsprøven tas der det er behov for å bekrefte en antatt godartet svulst, og ved usikre eller mistenkelige lesjoner.

Vevsprøve tas enten ved hjelp av finnål eller ved ultralyd- eller CT- veiledet cytologisk og/eller histologisk prøve,

Riktig tilgang til vevsprøver vurderes på forhånd i hvert enkelt tilfelle. Dårlig planlagt vevsprøvetaking kan føre til at vev som i utgangspunktet ikke er berørt av svulsten blir forurenset med svulstceller og vanskeliggjør lokal kontroll av sykdommen ved funksjonsbevarende inngrep. Dersom åpen kirurgisk vevsprøve er nødvendig skal denne gjøres av den kirurgen som skal utføre etterfølgende kirurgiske inngrep, og vevsprøve-kanalen må inkluderes i operasjonspreparatet.