Ben- og bløtvevskreft

Ben- og bløtvevskreft (sarkom) er betegnelse på en sammensatt gruppe ondartede svulster, og omfatter ulike svulster i fett, skjelett, muskulatur- og bindevev. Ordet sarkom kommer av gresk sark (kjøtt) og oma (svulst).

Ben- og bløtvevskreft er en sjelden krefttype og utgjør cirka 1% av alle kreftsvulster. De to hovedgruppene er benkreft og bløtvevskreft som begge har mange forskjellige undergrupper. Av benkreft er det tre hovedtyper: Osteosarkom og Ewing sarkom som særlig angriper barn og unge, samt kondrosarkom som oppstår oftere hos voksne/eldre.

Hvorfor oppstår  ben- og bløtvevskreft?

Årsakene til at enkelte mennesker utvikler ben- og bløtvevskreft er som oftest ukjente. Mens forekomsten av de vanligste kreftformene ofte påvirkes av miljøfaktorer som røyking, kosthold og forurensning, synes dette ikke å være tilfelle for  ben- og bløtvevskreft. Årsaken er dog kjent i enkelte sjeldne tilfeller. Arvelige egenskaper spiller en viss rolle for utviklingen av noen sarkomformer. Nedsatt immunforsvar, radioaktiv stråling og forurensning ser også ut til å kunne påvirke utviklingen av enkelte sarkomtyper.

Hva er symptomene på  ben- og bløtvevskreft?

Ved bløtvevssvulster merker pasienten ofte en kul, men har sjelden smerter. Ved bensvulster er ofte smerter et symptom.

Hvordan utredes  ben- og bløtvevskreft?

Det er viktig at legen skaffer seg god kunnskap om utviklingen sykdommen, og  danne seg et så nøyaktig bilde som mulig av svulsten og vevet omkring, slik at det kirurgiske inngrepet kan planlegges i minste detalj. Følgende undersøkelsesteknikker benyttes:

• Vanlig røntgen av aktuelt område
• MR (magnettomografi)
• Lungerøntgen (for å undersøke om det er spredning til lungene)
• Scintigrafi (radioaktive isotoper tas opp i svulsten etter injeksjon i blodåre)
• I enkelte tilfeller PET (positron-emisjon-tomografi, en radioaktiv undersøkelse )
• Biopsi (vevsprøve av svulsten)

Hvordan behandles  ben- og bløtvevskreft?

Kirurgi er den viktigste behandlingsformen for ben- og bløtvevskreft. Svulstens størrelse og beliggenhet har betydning for hvor stort inngrepet blir og hvor lenge pasienten blir liggende på sykehus. Noen pasienter får strålebehandling og cellegiftbehandling i tillegg. Pasienter med osteogent sarkom og Ewings sarkom skal ha cellegiftbehandling i tillegg til kirurgi. Ved Ewings sarkom gis også strålebehandling. Ved spredning til lungene kan varig helbredelse oppnås ved en kombinasjon av cellegift og kirurgisk behandling.

Nye teknikker og undersøkelsesmetoder gjør at man i de aller fleste tilfeller, kan fjerne bensvulsten uten å amputere. Også i de tilfeller der det er nødvendig å operere bort en knokkel helt eller delvis, er det nå gode utsikter til at pasienten kan beholde armen eller benet som er angrepet. Dette gjøres ved å transplantere inn et nytt benstykke, enten fra et annet sted i pasientens egen kropp, eller fra en benbank. Det kan også være aktuelt å operere inn metallproteser.

De kirurgiske inngrepene er likevel ofte store og gir tap av funksjon. Fysioterapi og rehabilitering blir derfor en meget viktig del av behandlingen.