EGNE NOTATER    
Utskriftsdato (22.12.2024)

KREFT I ANALKANALEN

Analkreft betyr at man har en ondartet svulst i analåpningen. Disponerende faktorer for utvikling av sykdommen kan være humant papillomavirus (HPV), kjønnsykdommer og analt samleie. Kreft i analkanalen er sjelden og symptomene kan lett forveksles med andre sykdommer som hemoroider eller rifter i analåpningen.

Analkanalen er en del av mage- og tarmkanalen. Den utgjør siste del av fordøyelseskanalen og ender i endetarmsåpningen.

Analkanalen er 3–4 cm lang og cirka 1 cm kortere hos kvinner enn hos menn. Den strekker seg fra analåpningen til like ovenfor linea dentata. Linea dentata er overgangssonen fra kjertelepitel i endetarmen til plateepitel i analkanalen og ligger 3–4 cm inn i analkanalen.

Analkanalen har kraftige lukkemekanismer som består av to muskler, den indre og ytre anallukker (analsphincter). Den ytre anallukker er viljestyrt og regulerer avføring.

Kreft i analkanalen

Analkreft utvikles fra plateepitel i likhet med kreft i øvre del av mage-tarmkanalen og behandles annerledes enn kreft i tykktarm/endetarm. Sammen med analkreft regnes i tillegg kreft i området i huden cirka 5 cm rundt analåpningen. Dette kalles perianalkreft og utvikles også fra plateepitel.

Kjempekondylom (Buschke Löwensteins tumor) opptrer som store svulster i området mellom endetarmsåpningen og kjønnsorganene.

Forekomst

I Norge ble det påvist 91 nye tilfeller av analkreft i 2022. Det ble registrert 28 tilfeller hos menn og 63 tilfeller hos kvinner. Kreftformen er vanligst fra 60-årsalder.

 

Aldersspesifikk forekomst av kreft i analkanal, 2018–2022.
Kilde: Kreftregisteret

 

Forekomst av kreft i analkanal, 1963–2022.
Kilde: Kreftregisteret

I Sverige og Danmark er hyppigheten økende, særlig hos menn. Det er grunn til å tro at dette er tilfelle også i Norge.

Kjempekondylom forekommer meget sjelden, og det er beskrevet under 100 tilfeller i litteraturen. Ved Radiumhospitalet er det beskrevet to tilfeller de siste 15 årene. Svulsten er vanligst i 40-årsalderen og forekommer 2–3 ganger oftere hos menn enn hos kvinner.